Noen enkle advents- og jule opptrinn

Her er tre enkle advents- og jule-opprinn som ikke krever mye forberedelse. To enkle dikt til opplesning og et enkelt lesende teater. De er beregnet for jule- og advents avslutninger for mennesker med utviklingshemming, men kan brukes for alle.

Jeg liker presanger

JulegavenJeg liker presanger
De er helt klart min stil
De gjør meg glad
I alle fall for en tid

Men så kjeder jeg meg
og vil gjerne ha noe nytt
Noe skinnende rødt
eller blinkende blått.

Den eneste gave
som gir varig glede
Er han – gutten som
ble født i Betlehem

 

Drømmen

4809910377671501523497040Jeg hadde en drøm om at mennesker slåss
Slo
Spyttet
Sparket
Og slo livet mitt i stykker.

Mitt liv.
Og ingen kunne hjelpe meg
Ikke kongens hester
Ikke kongens menn

Jeg hadde en drøm om at mennesker slåss
Anklaget
Plaget
Ertet
Og knuste mitt hjerte til biter

Mitt hjerte
Og ingen kunne hjelpe meg
Ikke kongens hester
Ikke kongens menn
(Pause)

Men hva med kongen?
Kunne kongen gjøre det kongens hester
og kongens menn ikke kunne?
(håp i stemmen)

Jeg hadde en drøm om at Kongen kom
Omsorgsfull
Vågal
Mektig
Han tok bitene av livet mitt
Han tok mitt knuste hjerte
Han gjorde det nytt
Mitt liv
Mitt hjerte

For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
(Jesaja 9,6)

FRED PÅ JORD

1 Det er en av julens mest populære setninger
3 Du finner den skrevet på mange julekort
5 Spilt på radio
2 Og setningen finner du på alle byens butikker nå i juleinnspurten
4 Kristne som ateister, gamle og unge, rike og fattige det betyr ingen ting. Alle tror de på denne enkle setningen.
3 De ønsker i alle fall alle sammen å tro på den…
ALLE Fred på jorden
2 Det var det englene ropte ut på Betlehemsmarken for to tusen år siden.
3 Og vi har hørt ekkoet siden den gangen
4 (etter en pause) Men ropet er kanskje ike så sterkt lenger?
1 Hvis englene hadde rett, hvor er fred i verden i dag? Det er jo ufred overalt
2 Krig
3 Familier som går fra hverandre
4 Katastrofer
5 Lidelser
3 Jorda vår trenger fred
2 Våre familier trenger fred
1 Vi trenger fred i hjertene våre
5 Kanskje ropte ikke bare englene ut fred for hyrdene på marken
4 Kanskje de også rope ut fred til alle mennesker
1 Jesus, Messias ble kalt mange ting i Bibelen
5 Guds lam som døde for å betale for våre synder
2 Verdens lys fører sannheten inn i mørket
4 Immanuel, som betyr «Gud med oss»
3 Og…. en hyrde
1 (Leser fra en bokrull) Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn.
ALLE Og de skal bo i fred!
5 Alt vi opplever vil ikke umiddelbart bli annerledes. Vi har det fortsatt tøft, kjenner på stress, sorg og lidelse.
1 Jesus døde for å gi oss den alle viktigste freden. Fred med Gud. Han døde på korset for å tilgi oss å gi oss fred.
4 Når vi blir kjent med han har vi blitt kjent med en som kan gi oss det vi lengter etter. Det er julens håp.
2 Samme hva som skjer
3 Det var dette englene snakket om på Betlehems marken den første julenatten. Håp som bare Jesus kan gi…og fred på jorden!

julefreden

Adventstiden en utkikkspost

Advent er en utkikkspost der vi ser fortid, fremtid og nåtiden. Ser de lange linjene i Guds frelses handlinger fra skapelse – utvelgelse av et folk for å vise seg selv igjennom – og lengselen etter Guds Messias. Kristi inkarnasjon, soning og oppstandelse og lengselen etter gjenopprettelsen.
AdventAdventstiden skal være et utkikkspunkt vi kan orientere hele vårt liv ut i fra. Advent er et slikt utkikkssted der fortid, nåtid og fremtid møtes. Advent er et vente sted, ikke på gaver og gevinster, men et vente sted der vi spør: Hva vil Gud med oss? Hvor hører jeg til? Vi liker jo ikke å vente. På legekontoret. I bilkøen. Men skal vi finne livets dype sammenheng da må vi lære å lytte, lære å vente og gi oss over til Gud. Adventstidens ventetid er annerledes enn en meningsløs venting i kø på et legekontor. Jesus som vi venter på er allerede kommet og er tilstede midt i blant oss. Denne erfaringen av at Han er her midt i blant oss gjør oss full av takknemlighet. Den gjør at vi minnes Hans gjerning for oss i historien og skaper lengsel etter Hans fullkomne nærvær når Han kommer igjen. Advent er en tid for lengsel. Lengsel etter Jesus for Hans kirke her og nå, men også etter Hans evige nærvær og kongedømme når han kommer igjen.

Advent og det å vente
Advent betyr «ankomst» og dreier seg om å lære oss å vente. I denne dyrebare ventetiden lærer vi og vente å se at bak det ytre og synlige, ligger det realiteter og dybder vi mennesker bare må ha tak i. Advent dreier seg om å ta oss tid til ettertanke slik at vi lærer å skille mellom det gode og det best i våre liv.

Henri Nouwen sier det slik:

«Den franske forfatteren Simone Weil skriver i dine notater følgende: «Å vente tålmodig med forventning er fundamentet for vårt åndelige liv». Uten tålmodighet blir våre lengsel bare ønske tenkning. Tålmodighet kommer fra ordet «patior» som betyr «å lide»… Det som synes som et snublestein blir en vei. Det som synes som et hinder blir en dør; det som ikke synes å passe inn blir selve hjørnesteinen».

Henri J. M. Nouwen, Advent og Christmas, (Liguori, Missouri, 2004) s.4

DETAIL FROM ICON OF THE NATIVITY

Tekstene i Advent
Det tok tid for meg før jeg begynte å forstå logikken bak tekstvalget og temaene i tekstene for advent. Fra inntoget i Jerusalem på Palmesøndag (1.s.a.), Jesu gjenkomst (2.s.i.s), døperen Johannes (3.s.i.a) og så Maria, Elisabeth og Josef (4.s.i.a). Jeg tenkte heller at tekstene skulle handle om lys, varme og det lille Jesus barnet.

Men i adventstiden øver vi den bevegelsen som ligger bak all gudstjenestefeiring. Å leve i Jesus fortellingen, slik kirkeåret ble formet i de første århundrene, betyr å leve i konstant påminnelse/ihukommelse (anamnese) av det Gud har gjort i fortiden. Vi lever i og av denne Store fortellingen.  I gudstjenesten lever vi også i  forventing om hvordan Gud skal bryte inn å fullføre sitt verk i Kristus (prolepsis). Alt dette realiseres og er tilstede når vi samles til gudstjeneste og erkjenner hans nærvær i Ordet og i Sakramentene.

Vårt liv ligger i forventningen til det som kommer i Kristus og ihukommelse og stadig påminnelse om hva Han har gjort. Dette skjer her og nå i dirrende forventing mens menigheten samles.

4809910377671501523497040

Å leve i kirkeåret
Å leve i kirkeåret er å leve i Jesus fortellingen og hente vårt livsmot og hjelp der. For en kristen er ”tiden” et mål på det meningsbærende liv. Det er det redskap Gud bruker for å komme nær til oss med sin nåde og sannhet. Når vi feirer gudstjeneste samles vi som hele mennesker for å bli koblet på en fortelling om Guds handling med menneskene. Det er denne meningsbærende fortellingen som er sentrum som er den kilden som kan fornye våre liv og gi dybdemening til våre hverdager og øyeblikk. Det moderne menneske har gjort den tynne streken som heter nåtiden til livets egentlige mening.

Når vi i kristen sammenheng ser og forstår tiden ligger tidens dypeste hemmelighet i møtepunktet mellom vår tid og Guds egen tid nemlig evigheten. Når vi, som alle andre mennesker, opplever at tid er å leve våre øyeblikk på den tynne grensen mellom det som kalles fortid og fremtid blir det avgjørende viktig å finne ut hva som gir dette øyeblikket mening og sammenheng. Det er denne mening tekstene i adventstiden og selve adventstiden vil gi oss del i og øve oss i å praktisere.

Han som kommer
Adventstiden varsler tiden da Guds evige sønn og ord kommer til oss som et menneske. Tekstene i advent rommer denne måten å tenke på. Han som kom, kommer i våre liv og Han kommer igjen. Det er varslet i Det gamle testamente fra 1.mosebok og gjennom alle de profetiske skriftene. Den samme Kristus skal komme igjen for å gjenopprette verden og livet. Vi venter med forventning og lengsel på Hans andre komme. Da vil han være Herre og regjere. For en dag det skal bli! Men i gudstjenesten, Ordet og Sakramentene er Kristus er nær oss her og nå. Han kommer nær og berører oss og nyskaper oss. Han er den som kom, kommer og skal komme igjen. Dette feirer vi i adventstiden.

Petter Halldorf sier det slik:

Adventstiden er en rik og utfordrende årstid, nettopp fordi den omfatter både begynnelsen og slutten. Adventstidens mål er både fødselen og plassen ved Guds høyre side. Det vi forbereder oss til i adventstiden, er selvfølgelig julen, den store inkarnasjonenshøytiden. Feiringen av Kristi fødselsfest åpenbarer den kristne troens mest strålende juvel: Gud er blitt menneske og har tatt bolig blant oss. Men adventstiden binder samtidig sammen Kristi første og andre komme. Derfor roper Kirken til Herren i adventstiden og ber: Må du vekke i oss hellig lengsel etter ditt komme!

(Petter Halldorf, Hellig år (Luther, 2012)  side 40)

Robert E. Webber sier det slik:

Advent er en tid da vi ber, til og med trygler Gud om ikke å forlate oss alene. For når Gud overlater oss til våre egne valg og vender oss til våre egne veier, er vi sikre på å drive bort fra ham. . . . Hvis vi ville vende oss bort fra et åndelig liv som er blitt kaldt og en Kristus som virker fjern, må vi gi vårt åndelige liv oppmerksomhet og la lengselen etter at Gud bryte inn i vårt liv på nytt. Når vi gjør dette, opplever vi den betydningen av en sann Advent spiritualitet.

(Robert E. Webber, Ancient-Future Time: Forming Spirituality through the Christian Year (Grand Rapids: Baker Books, 2004), side 43, 53.)

Kirkeåret: Tid – et mål på meningsbærende nærvær

illustrasjon-lysets-sirkel

For en kristen er tiden et mål på det meningsbærende liv. Det er det redskap Gud bruker for å komme nær til oss med sin nåde og sannhet. Når vi feirer gudstjeneste samles vi som hele mennesker for å bli koblet på en fortelling om Guds handling med menneskene. Det er denne meningsbærende fortellingen som er sentrum for en kristen gudstjeneste og som er den kilde som kan fornye våre liv og gi dybdemening til våre hverdager og øyeblikk. Å leve i kirkeåret er å leve i Jesus fortellingen og hente vårt livsmot og hjelp der.

Kristen tro tar tid på alvor. Frelseshandlingene skjedde til fast satt tid og på fastsatt sted. Vår tro er fundamentert i historiske hendelser og ikke luftige åndelige opplevelser. Vi tror at Gud som skapte alle ting også gav oss tiden for at den skulle føre oss nærmere vår bestemmelse.

Når vi i kristen liturgisk sammenheng ser og forstår tiden ligger ikke tidens hemmelighet i øyeblikkets opplevelser og erfaringer. Tidens, livets og liturgiens dypeste hemmelighet ligger i møtepunktet mellom vår tid og Guds egen tid – nemlig evigheten.

Når vi, som alle andre mennesker, opplever at tid er å leve våre øyeblikk, på den tynne grensen mellom det som kalles fortid og fremtid, blir det avgjørende viktig å finne ut hva som gir dette øyeblikket mening og sammenheng.

Behovet for å leve i nuet er allmenngyldig. Erfaringen viser at vi mennesker er mest tilfredse når vi er oppmerksomt til stede i det vi opplever og gjør og ikke lar oss forlede til å leve tilbakeskuende eller drømmende. Like viktig som å leve sterkt, nært og tilstede i våre egne liv er det å ha vår identitet knyttet mot en levende fortelling og et evig budskap. Slik blir tiden et mål på meningsbærende nærvær og et utrykk for evighets dimensjonen i menneskelivet.

Som mennesker, i denne verden, lever vi også med en annen tidsdimensjon som er kjent for alle mennesker. Tiden går som sand i et timeglass, den renner fra oss. Vi lever i en kultur som hyller ungdomstiden og på alle tenkelige måter vil holde fast på tiden så aldring utsettes så mye som mulig.

En kristen forståelse av tiden slik den kommer til uttrykk i gudstjenestefeiringenen bærer i seg en alternativ forståelse av tid som blir synlig i kirkeåret. Vi lærer å være  tilstede  i vårt eget liv og derfor den tiden vi lever i. Samtidig fundamenteres våre liv i en tidsoverskridende fortelling som tar evigheten på alvor på en måte som gjør at tid forstått som øyeblikket utfordres av evighetens dynamiske virkelighet i vår hverdag.

Å leve i Jesus fortellingen, slik kirkeåret ble formet i de første århundrene, betyr å leve i konstant anamnese påminnelse/ihukommelse av det Gud har gjort i fortiden og i prolepsis forventing om hvordan Gud skal bryte inn og fullføre sitt verk i Kristus. Vårt liv ligger i forventingen til det som kommer i Kristus og en ihukommelse (stadig påminnelse) om hva han har gjort. Det moderne menneske har mistet begge disse dimensjonene ved livet og har gjort den tynne streken som heter nåtiden til livets egentlige mening.

I gudstjenesten skal vi ikke først og fremst lære, men vi skal tilbe. Tilbe underet slik at våre liv blir formet av Guds egen fortelling slik han møter oss i Lysets og Livetssirkel.

Joan Chittister sier det slik:

Den naturlige tid får oss til å tenke på at tiden fører oss fra energi til forgubbing. Livet er bundet sammen av år med strev og tilkortkommenhet, hvor vi får en bevegelse fra mer fysisk liv til mindre fysisk liv. Liturgiens tid, som har fokus på vårt åndelige liv, gjør det mulig for oss å se oss selv gå fra åndelig tomhet til åndelig erfaring. Fra en snever forståelse av livet til en dimensjon av liv som er dypere og mere meningsfylt. Hver uke hjelper gudstjenesten oss til å gå dypere til livets kjerne, lenger og lenger bort fra det utvendige og synlige; til et annet, dypere og mere meningsfylt liv.

Joan Chittister, The Liturgical Year, (Thomas Nelson 2009), s 38

 

 

 

 

Treenigheten er kjærlighet! – en refleksjon i treenighetstiden

Det er en utfordring i vår tid å se betydningen av troen på en treenig Gud. Selv om det er vanskelig å fatte, forstå og forklare treenigheten er dette mystiske felleskap i guddommen sentral for den kristne tro. I en tid der tro og forståelse av hvem Gud er har en tendens til å smelte sammen gjør vi vel i å strekke oss mot treenigheten i lengsel etter forståelse og forklaring, ikke minst i tilbedelse og gudstjeneste.

The_Holy_Trinity_Hospitality_of_Abraham_Andrei_Rublev_Hand-Painted_Icon_04
Andrei Rubilev, Treenighets Ikon

Vår tro på en treenig Gud skiller skiller seg fra Hinduer og New Age tenkning, fordi vi tror på en personlig Gud. Den skiller oss fra Hinduer og sekulær som ikke tror på en Gud overhode. Ikke minst skiller den oss fra Muslimer som ser vår tro på en treenig Gud som gudsbespottende og ser treenigheten som flerguderi. Her er noen ord fra Den athanasianske trosbekjennelsen (fra ca. år 500):

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, 4. i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet. 5. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den hellige ånds. 6. Men Faderens og Sønnens og Den hellige ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. 7. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den hellige ånd. 8. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den hellige ånd. 9. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den hellige ånd. 10. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den hellige ånd. 11. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, 12. likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. 13. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig, 14. og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. 15. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den hellige ånd Gud, 16. og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»1    Les videre

Gudstjenestens 4-foldige struktur

Siden det andre vatikankonsil har det vært en pågående prosess der kirker verden over, i lys av nyere gudstjeneste forskning, har måttet gjennomtenke og tilpasse gudstjenestens struktur. Denne prosess har ført til hva vi gjerne kaller gudstjenestens «4-foldige» struktur. Denne tenkningen har idag fått fotfeste i de fleste historiske kirker. Så også i de nordiske kirkene. Dette har blitt synlig i Den norske kirkes liturgi ved at vi vi har fått overskrifter over de ulike deler eller fasene i gudstjeneste. Dette kan hjelpe oss til en liturgisk tenkning  som lar de enkelte delar av gudstjenesten komme mere til sin rett.

4-foldig struktur

Inngang – Ordet – Nattverden – Sendelsen

Inngang: Gud kaller oss. Her hører dåpen hjemme som er inngangsporten til Guds familie.  Her presenteres  dagens tema for oss  gjerne på kreative måter.  Dagens bønn, syndsbekjennelse og kyrieropet er ramme rundt inngangen. Her skapes tilhørighet og en god atmosfære slik at mennesker med forskjellige ståsteder føler seg velkomne.

Ordet: er knyttet til presentasjonen av dagens bibeltekster Bakgrunnen for rekkefølgen i tekstene finner vi hos tidlige  kristne generasjoner som med bakgrunn i synagoge-gudstjenesten utviklet denne tilpassingen. Først GT teksten etterfulgt gjerne av en salme fra Salmenes bok. Så dagens Episteltekst  (brevlitteraturen) og så avslutningsvis dagens evangelietekst som et klimaks. Til denne delen av gudstjenesten hører også prekenen. Vi åpner oss for Ordet for å fornyes ved Ordets kraft og utfordres til å være ikke bare «hørere», men mennesker og menigheter som lever Guds ord i hverdagen.

Nattverden: følger Ordets del som gudstjenestens klimaks. I kirker der nattverden fortsatt ikke feires hver søndag legges det tilrette for en alternativ respons. Dette kan være i form av en lovsangs- og forbønnsstund eller en annen konkretisering av dagens tema. Hos oss i Norden  har den klassiske forbønn for land og folk en slik karakter. Den har også i vår liturgi fått et eget punkt 3 før nattverden bestående av kunngjøringer, forbønn og offer. Dette kan også sees på som en alternativ response på Ordets del av gudstjenesten.

Sendelsen: avslutter gudstjenesten. Kallet til å leve det vi har hørt ut i hverdagen er kallet som følger oss fra dagens gudstjeneste. Når vi forlater kirkebygget skal vi være en tjenende menighet både praktisk og åndelig. Dette kan kalles å gi gudstjenesten retning frem mot neste søndags feiring av Kristi oppstandelse.

I PRAKSIS:
Hvis denne artikkelen brukes som utgangspunkt for drøfting i en mindre gruppe, i et gudstjenesteutvalg eller et menighetsråd kan dette være noen spørsmål å stille seg:

  • Hvordan kommer denne strukturen i gudstjenesten frem når vi feirer gudstjeneste hos oss?
  • Hva kan vi gjøre for å styrke inngangen når vi feirer gudstjeneste?
    – Klarere introduksjon av tema? – Tydeligere velkomst i gudstjenesten før de tre bønneslagene? – Praktisk hjelp for gudstjenesteuvante til å finne frem i bøkene/arkene våre?
  • Hva kan vi gjøre for å styrke Ordets del når vi feirer gudstjeneste?
    – Styrke tekstformidlerfunksjonen i menigheten? – Be en bønn som innledningen til Skriftlesningene? – Se nærmere på måter å vektlegge tekstenes betydning på når vi feirer gudstjeneste?
  • Hva kan vi gjøre for å legge tilrette for at alle troende føler at de kan delta i Nattverden?
    – Nattverd ved alteret/eller i koret? – Nattverden ved intinksjon eller med beger? Mulighet til en velsignelse isteden for full deltagelse i nattverden? – Barn og nattverd hos oss?
  • Hva kan vi gjøre for å konkretisere sendelsen?
    – Fra tid til annen legge inn noen andre ord som understreker sendelsen?
    – Konkretisere hva vi sendes til? – Bruke andre velsignelser? Annet?

 

 

 

 

 

 

En forbønn for Kristi himmelfartsdag

Dette er en forbønn jeg har tilpasset i forhold til en tradisjonell anglikansk forbønn for dagen. Giotto_-_Scrovegni_-_-38-_-_Ascension

Jesus, du vår opphøyde Herre,
som har fått all autoritet i himmel og på jord.
Takk at vi kan komme med vår bønn til deg
du som sitter ved Faderens høyre hånd.
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

Jesus Kristus, stor yppersteprest,
Takk at du lever for evig og går i forbønn for oss,
Be for kirken, din sårede kropp i verden om fornyelse og sannhet
Hør oss. Herre, vær oss nådig

Jesus Kristus, rettferdighets konge,
Du som sitter ved Faderens høyre hånd,
Be for verden, om rettferdighet, fred.
Forny vår tro så folkene følger deg.
Hør oss. Herre, vær oss nådig

A: Herre, høyr vår bøn

Jesus Kristus, du som er Menneskesønnen,
Vi bringer menneskehetens nød til deg.
Vi ber for våre søsken i nød og sorg
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

Jesus Kristus, du som oppstod til vår frelse,
Før oss til deg når vi dør fra denne verden
Takk at vi kan stole på dine løfter og trygt overgi vårt liv til deg.
Hør oss. Herre, vær oss nådig

Jesus Kristus, Herre over alle ting,
Du som steg opp langt over alle himler og fylte universet,
Takk at steg ned til oss igjen ved din Ånd så vi som dine barn
blir utrustet med dine gaver til tjeneste for Gud i kirken og i verden.  Utrust oss Herre!
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

A: Herre, høyr vår bøn

Jesus Kristus, Hold kirken i Åndens enhet
Og i fredens bånd,
Vi tilbe for dine føtter
Takk at du lever og hersker sammen med Faderen
Og den Hellige Ånd, En sann Gud, nå og for alltid.
Amen.