For en kristen er tiden et mål på det meningsbærende liv. Det er det redskap Gud bruker for å komme nær til oss med sin nåde og sannhet. Å konsumere tiden som en opplevelse, har blitt vår tids forståelse av å bruke dagene godt. Å finne tidens meningsbærende nærvær dreier seg heller om å være tilstede, finne seg selv og livets innerside, dybder og sammenhenger.
Tid som opplevelse
Når vi, som alle andre mennesker, opplever at tid er å leve våre øyeblikk, på den tynne grensen mellom det som kalles fortid og fremtid, blir det avgjørende viktig å finne ut hva som gir dette øyeblikket mening og sammenheng. Tid som opplevelse viser oss bare deler at tidens mysterium. For livet og tiden er ikke først å fremst som en elv med ustanselig rennende vann. Den er noe mer og noe annet. Denne annerledes forståelse av tiden møter oss i Guds tid.
Tid som meningsbærende nærvær
Når vi feirer gudstjeneste samles vi som hele mennesker for å bli koblet på en fortelling om Guds handling med menneskene. Det er denne meningsbærende fortellingen som er sentrum for en kristen gudstjeneste. Denne kilden kan fornye våre liv og gi dybde mening til våre hverdager og øyeblikk. Å leve i kirkeåret er å leve i Jesus fortellingen og hente vårt livsmot og hjelp der. Kristen tro tar tid på alvor. Frelseshandlingene skjedde til fast satt tid og på fastsatt sted. Vår tro er fundamentert i historiske hendelser og ikke luftige åndelige opplevelser. Vi tror at Gud som skapte alle ting også gav oss tiden for at den skulle føre oss nærmere vår bestemmelse.
Når vi i kristen liturgisk sammenheng ser og forstår tiden ligger ikke tidens hemmelighet i øyeblikkets opplevelser og erfaringer. Tidens, livets og liturgiens dypeste hemmelighet ligger i møtepunktet mellom vår tid og Guds egen tid – nemlig evigheten.
Hvis det kirken gjør bare reflekterer den tiden vi lever i nå, vil budskap kirken formidler dø sammen med tidens egne fordommer. En kirke som ikke lever i og av den store fortellingen og ikke våger gjentagelsens og fordypningens rytme, forstår ikke kirkeårets karakter og budskapets indre dynamiske gjerning. En kirke som legger vekten kun på tiden vi lever i nå, vil fort bli møtt av likegyldighet og gjesp – samme hvor moderne den måtte være. Kirkens fremtid ligger i kirkens røtter og symboler.
Tid – som sand i et timeglass
Behovet for å leve i nuet er allmenngyldig. Erfaringen viser at vi mennesker er mest tilfredse når vi er oppmerksomt til stede i det vi opplever og gjør og ikke lar oss forlede til å leve tilbakeskuende eller drømmende.
Som mennesker, i denne verden, lever vi også med en annen tidsdimensjon som er kjent for alle mennesker. Tiden går som sand i et timeglass, den renner fra oss. Vi lever i en kultur som hyller ungdomstiden og på alle tenkelige måter vil holde fast på tiden slik at aldring utsettes så mye som mulig.
Professor. Kathryn Tanner viser i sine arbeider rundt konsumer-samfunnet hvordan vårt vestlige kapitalistiske samfunn påvirker dagens menneskers forståelse av tiden. All vekt blir lagt på nuet og produksjonen. Både fortid og fremtid underordnes behovet for profitt og resultater. Vi kommer fra en fortid der en kristen forståelse av tiden har gjennomsyret samfunnsforståelsen. Når konsumer-samfunnet bryter fra hverandre forståelsen av tiden, utfordrer dette presentasjonen av Guds fortelling og forståelse av gudstjenesten. Ja, det utfordrer hvordan kirken gjennom årtusener har utformet kirkeåret og hvordan den store fortellingen preger folks liv. Her kan vi som kirke ikke legge oss flate for forståelse av livet er nytelsen står i sentrum. Vi må snarere holde fast på de dybde perspektiver som en kristen forståelse av livet og tiden gir. Like viktig som å leve sterkt, nært og tilstede i våre egne liv er det å ha vår identitet knyttet mot en levende fortelling og et evig budskap. Slik blir tiden et mål på meningsbærende nærvær og et utrykk for evighets dimensjonen i menneskelivet.
Å leve i Guds tid
Kristen forståelse av tiden slik den kommer til uttrykk i gudstjenestefeiringen bærer i seg en alternativ forståelse av tid som blir synlig i kirkeåret. Vi lærer å være tilstede i vårt eget liv og derfor den tiden vi lever i. Samtidig fundamenteres våre liv i en tids overskridende fortelling. Denne fortelling tar evigheten på alvor på en måte som gjør at tid forstått som øyeblikket utfordres av evighetens dynamiske virkelighet i vår hverdag.
Å leve i Jesus fortellingen, slik kirkeåret ble formet i de første århundrene, betyr å leve i konstant anamnese påminnelse/ihukommelse av det Gud har gjort i fortiden og i prolepsis forventning om hvordan Gud skal bryte inn og fullføre sitt verk i Kristus. Vårt liv ligger i forventingen til det som kommer i Kristus og en ihukommelse (stadig påminnelse) om hva han har gjort. Det moderne menneske har mistet begge disse dimensjonene ved livet og tiden. Isteden har de gjort den tynne streken som heter nåtiden, til livets egentlige mening.
I gudstjenesten skal vi ikke først og fremst lære, men vi skal tilbe. Tilbe underet slik at våre liv blir formet av Guds egen fortelling slik han møter oss i Lysets og Livets sirkel.
Joan Chittister sier det slik:
Den naturlige tid får oss til å tenke på at tiden fører oss fra energi til forgubbing. Livet er bundet sammen av år med strev og tilkortkommenhet, hvor vi får en bevegelse fra mer fysisk liv til mindre fysisk liv.
Liturgiens tid, som har fokus på vårt åndelige liv, gjør det mulig for oss å se oss selv gå fra åndelig tomhet til åndelig erfaring. Fra en snever forståelse av livet til en dimensjon av liv som er dypere og mere meningsfylt. Hver uke hjelper gudstjenesten oss til å gå dypere til livets kjerne, lenger og lenger bort fra det utvendige og synlige; til et annet, dypere og mere meningsfylt liv.
Joan Chittister, The Liturgical Year, (Thomas Nelson 2009), s 38
TRO - HÅP OG KJÆRLIGHET 