Adventstiden en utkikkspost

Advent er en utkikkspost der vi ser både fortid, fremtid og nåtiden. I adventstiden ser vi de lange linjene i Guds frelses handlinger. Forventningen speiles i hele bibelens fortelling fra skapelse til forløsning. Det går en linje fra skapelsen til utvelgelse av et folk og lengselen etter Guds Messias. Disse linjene samles så i inkarnasjonen som så peker videre mot soning,  oppstandelse og lengselen etter gjenopprettelsen og forløsningen.

Adventstiden skal være et utkikkspunkt vi kan orientere hele vårt liv ut i fra. Advent er et utkikkssted der fortid, nåtid og fremtid møtes. Advent er et vente sted, ikke på gaver og gevinster, men et vente sted der vi spør: Hva vil Gud med oss? Hvor hører jeg til? Advent kan gi oss perspektiv på livet. Advent kan gjøre oss til en del av Guds store fortelling.

Mennesker liker jo ikke å vente. Hverken på legekontoret eller i bilkøen. Men skal vi finne livets dype sammenheng da må vi lære å lytte, lære å vente og våge å være stille for Gud. Adventstidens ventetid er annerledes enn en meningsløs venting i kø på et legekontor. Jesus, som vi venter på, er allerede kommet og er tilstede midt i blant oss. Erfaringen av at Han er her midt i blant oss gjør oss full av takknemlighet. Den gjør at vi minnes Hans gjerning for oss i historien og skaper lengsel etter Hans fullkomne nærvær når Han kommer igjen. Slik bygger advent en bro fra skapelse til forløsning. Advent er en tid for lengsel. Lengsel etter Jesus her og nå, men også etter Hans evige nærvær og kongedømme som skal komme.

Advent og det å vente
Advent betyr «ankomst» og dreier seg om å lære oss å vente. I denne dyrebare ventetiden lærer vi og vente å se at bak det ytre og synlige, ligger det realiteter og dybder vi mennesker bare må ha tak i. Advent dreier seg om å ta oss tid til ettertanke slik at vi lærer å skille mellom det gode og det best i våre liv.

Henri Nouwen sier det slik:

«Den franske forfatteren Simone Weil skriver i sine notater følgende: «Å vente tålmodig med forventning er fundamentet for vårt åndelige liv». Uten tålmodighet blir våre lengsel bare ønske tenkning. Tålmodighet kommer fra ordet «patior» som betyr «å lide»… Det som kan synes som et snublestein blir en vei. Det som synes som et hinder blir en dør; det som ikke synes å passe inn blir selve hjørnesteinen».

Henri J. M. Nouwen, Advent og Christmas, (Liguori, Missouri, 2004) s.4

Tekstene i Advent
Det tok tid for meg før jeg begynte å forstå logikken bak tekstvalget og temaene i tekstene for advent. Fra inntoget i Jerusalem på Palmesøndag (1.s.a.), Jesu gjenkomst (2.s.i.s), døperen Johannes (3.s.i.a) og så Maria, Elisabeth og Josef (4.s.i.a). Jeg tenkte heller at tekstene skulle handle om lys, varme og det lille Jesus barnet.

Men i adventstiden øver vi den bevegelsen som ligger bak all gudstjeneste feiring. Å leve i Jesus fortellingen, slik kirkeåret ble formet i de første århundrene, betyr å leve i konstant påminnelse/ihukommelse (anamnese) av det Gud har gjort i fortiden. Vi lever i og av denne Store fortellingen.  I gudstjenesten lever vi også i  forventning om at Gud skal bryte inn å fullføre sitt verk i Kristus (prolepsis). Alt dette realiseres og er tilstede når vi samles til gudstjeneste og erkjenner hans nærvær i Ordet og i Sakramentene.

Vårt liv ligger i forventningen til det som kommer i Kristus og ihukommelse og stadig påminnelse om hva Han har gjort. Dette skjer her og nå i dirrende forventning mens menigheten samles.

Å leve i kirkeåret
Å leve i kirkeåret er å leve i Jesus fortellingen og hente vårt livsmot og hjelp der. For en kristen er ”tiden” et mål på det meningsbærende liv. Det er det redskap Gud bruker for å komme nær til oss med sin nåde og sannhet. Når vi feirer gudstjeneste samles vi som hele mennesker for å bli koblet på en fortelling om Guds handling med menneskene. Det er denne meningsbærende fortellingen som er sentrum som er den kilden som kan fornye våre liv og gi dybdemening til våre hverdager og øyeblikk. Det moderne menneske har gjort den tynne streken som heter nåtiden til livets egentlige mening.

Når vi i kristen sammenheng ser og forstår tiden ligger tidens dypeste hemmelighet i møtepunktet mellom vår tid og Guds egen tid nemlig evigheten. Når vi, som alle andre mennesker, opplever at tid er å leve våre øyeblikk på den tynne grensen mellom det som kalles fortid og fremtid blir det avgjørende viktig å finne ut hva som gir dette øyeblikket mening og sammenheng. Det er denne mening tekstene i adventstiden og selve adventstiden vil gi oss del i og øve oss i å praktisere.

Han som kommer
Adventstiden varsler tiden da Guds evige sønn og ord kommer til oss som et menneske. Tekstene i advent rommer denne måten å tenke på. Han som kom, kommer i våre liv og Han kommer igjen. Det er varslet i Det gamle testamente fra 1.mosebok og gjennom alle de profetiske skriftene. Den samme Kristus skal komme igjen for å gjenopprette verden og livet. Vi venter med forventning og lengsel på Hans andre komme. Da vil han være Herre og regjere. For en dag det skal bli! Men i gudstjenesten, Ordet og Sakramentene er Kristus er nær oss her og nå. Han kommer nær og berører oss og nyskaper oss. Han er den som kom, kommer og skal komme igjen. Dette feirer vi i adventstiden.

Petter Halldorf sier det slik:

Adventstiden er en rik og utfordrende årstid, nettopp fordi den omfatter både begynnelsen og slutten. Adventstidens mål er både fødselen og plassen ved Guds høyre side. Det vi forbereder oss til i adventstiden, er selvfølgelig julen, den store inkarnasjonenshøytiden. Feiringen av Kristi fødselsfest åpenbarer den kristne troens mest strålende juvel: Gud er blitt menneske og har tatt bolig blant oss. Men adventstiden binder samtidig sammen Kristi første og andre komme. Derfor roper Kirken til Herren i adventstiden og ber: Må du vekke i oss hellig lengsel etter ditt komme!

(Petter Halldorf, Hellig år (Luther, 2012)  side 40)

Robert E. Webber sier det slik:

Advent er en tid da vi ber, og til å med trygler Gud om ikke å forlate oss alene. For når Gud overlater oss til våre egne valg og vender oss til våre egne veier, er vi sikre på å drive bort fra Ham. . . . Hvis vi ville vende oss bort fra et åndelig liv som er blitt kaldt og en Kristus som virker fjern, da må vi gi vårt åndelige liv oppmerksomhet. Da må vi la lengselen etter at Gud bryte inn i vårt liv på nytt. Når vi gjør dette, opplever vi den en sann Advent spiritualitet.

(Robert E. Webber, Ancient-Future Time: Forming Spirituality through the Christian Year (Grand Rapids: Baker Books, 2004), side 43, 53.)