Kirkeåret: Tid – et mål på meningsbærende nærvær

illustrasjon-lysets-sirkel

For en kristen er tiden et mål på det meningsbærende liv. Det er det redskap Gud bruker for å komme nær til oss med sin nåde og sannhet. Når vi feirer gudstjeneste samles vi som hele mennesker for å bli koblet på en fortelling om Guds handling med menneskene. Det er denne meningsbærende fortellingen som er sentrum for en kristen gudstjeneste og som er den kilde som kan fornye våre liv og gi dybdemening til våre hverdager og øyeblikk. Å leve i kirkeåret er å leve i Jesus fortellingen og hente vårt livsmot og hjelp der.

Kristen tro tar tid på alvor. Frelseshandlingene skjedde til fast satt tid og på fastsatt sted. Vår tro er fundamentert i historiske hendelser og ikke luftige åndelige opplevelser. Vi tror at Gud som skapte alle ting også gav oss tiden for at den skulle føre oss nærmere vår bestemmelse.

Når vi i kristen liturgisk sammenheng ser og forstår tiden ligger ikke tidens hemmelighet i øyeblikkets opplevelser og erfaringer. Tidens, livets og liturgiens dypeste hemmelighet ligger i møtepunktet mellom vår tid og Guds egen tid – nemlig evigheten.

Når vi, som alle andre mennesker, opplever at tid er å leve våre øyeblikk, på den tynne grensen mellom det som kalles fortid og fremtid, blir det avgjørende viktig å finne ut hva som gir dette øyeblikket mening og sammenheng.

Behovet for å leve i nuet er allmenngyldig. Erfaringen viser at vi mennesker er mest tilfredse når vi er oppmerksomt til stede i det vi opplever og gjør og ikke lar oss forlede til å leve tilbakeskuende eller drømmende. Like viktig som å leve sterkt, nært og tilstede i våre egne liv er det å ha vår identitet knyttet mot en levende fortelling og et evig budskap. Slik blir tiden et mål på meningsbærende nærvær og et utrykk for evighets dimensjonen i menneskelivet.

Som mennesker, i denne verden, lever vi også med en annen tidsdimensjon som er kjent for alle mennesker. Tiden går som sand i et timeglass, den renner fra oss. Vi lever i en kultur som hyller ungdomstiden og på alle tenkelige måter vil holde fast på tiden så aldring utsettes så mye som mulig.

En kristen forståelse av tiden slik den kommer til uttrykk i gudstjenestefeiringenen bærer i seg en alternativ forståelse av tid som blir synlig i kirkeåret. Vi lærer å være  tilstede  i vårt eget liv og derfor den tiden vi lever i. Samtidig fundamenteres våre liv i en tidsoverskridende fortelling som tar evigheten på alvor på en måte som gjør at tid forstått som øyeblikket utfordres av evighetens dynamiske virkelighet i vår hverdag.

Å leve i Jesus fortellingen, slik kirkeåret ble formet i de første århundrene, betyr å leve i konstant anamnese påminnelse/ihukommelse av det Gud har gjort i fortiden og i prolepsis forventing om hvordan Gud skal bryte inn og fullføre sitt verk i Kristus. Vårt liv ligger i forventingen til det som kommer i Kristus og en ihukommelse (stadig påminnelse) om hva han har gjort. Det moderne menneske har mistet begge disse dimensjonene ved livet og har gjort den tynne streken som heter nåtiden til livets egentlige mening.

I gudstjenesten skal vi ikke først og fremst lære, men vi skal tilbe. Tilbe underet slik at våre liv blir formet av Guds egen fortelling slik han møter oss i Lysets og Livetssirkel.

Joan Chittister sier det slik:

Den naturlige tid får oss til å tenke på at tiden fører oss fra energi til forgubbing. Livet er bundet sammen av år med strev og tilkortkommenhet, hvor vi får en bevegelse fra mer fysisk liv til mindre fysisk liv. Liturgiens tid, som har fokus på vårt åndelige liv, gjør det mulig for oss å se oss selv gå fra åndelig tomhet til åndelig erfaring. Fra en snever forståelse av livet til en dimensjon av liv som er dypere og mere meningsfylt. Hver uke hjelper gudstjenesten oss til å gå dypere til livets kjerne, lenger og lenger bort fra det utvendige og synlige; til et annet, dypere og mere meningsfylt liv.

Joan Chittister, The Liturgical Year, (Thomas Nelson 2009), s 38

 

 

 

 

Treenigheten er kjærlighet! – en refleksjon i treenighetstiden

Det er en utfordring i vår tid å se betydningen av troen på en treenig Gud. Selv om det er vanskelig å fatte, forstå og forklare treenigheten er dette mystiske felleskap i guddommen sentral for den kristne tro. I en tid der tro og forståelse av hvem Gud er har en tendens til å smelte sammen gjør vi vel i å strekke oss mot treenigheten i lengsel etter forståelse og forklaring, ikke minst i tilbedelse og gudstjeneste.

The_Holy_Trinity_Hospitality_of_Abraham_Andrei_Rublev_Hand-Painted_Icon_04
Andrei Rubilev, Treenighets Ikon

Vår tro på en treenig Gud skiller skiller seg fra Hinduer og New Age tenkning, fordi vi tror på en personlig Gud. Den skiller oss fra Hinduer og sekulær som ikke tror på en Gud overhode. Ikke minst skiller den oss fra Muslimer som ser vår tro på en treenig Gud som gudsbespottende og ser treenigheten som flerguderi. Her er noen ord fra Den athanasianske trosbekjennelsen (fra ca. år 500):

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, 4. i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet. 5. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den hellige ånds. 6. Men Faderens og Sønnens og Den hellige ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. 7. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den hellige ånd. 8. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den hellige ånd. 9. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den hellige ånd. 10. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den hellige ånd. 11. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, 12. likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. 13. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig, 14. og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. 15. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den hellige ånd Gud, 16. og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»1    Les videre

Gudstjenestens 4-foldige struktur

Siden det andre vatikankonsil har det vært en pågående prosess der kirker verden over, i lys av nyere gudstjeneste forskning, har måttet gjennomtenke og tilpasse gudstjenestens struktur. Denne prosess har ført til hva vi gjerne kaller gudstjenestens «4-foldige» struktur. Denne tenkningen har idag fått fotfeste i de fleste historiske kirker. Så også i de nordiske kirkene. Dette har blitt synlig i Den norske kirkes liturgi ved at vi vi har fått overskrifter over de ulike deler eller fasene i gudstjeneste. Dette kan hjelpe oss til en liturgisk tenkning  som lar de enkelte delar av gudstjenesten komme mere til sin rett.

4-foldig struktur

Inngang – Ordet – Nattverden – Sendelsen

Inngang: Gud kaller oss. Her hører dåpen hjemme som er inngangsporten til Guds familie.  Her presenteres  dagens tema for oss  gjerne på kreative måter.  Dagens bønn, syndsbekjennelse og kyrieropet er ramme rundt inngangen. Her skapes tilhørighet og en god atmosfære slik at mennesker med forskjellige ståsteder føler seg velkomne.

Ordet: er knyttet til presentasjonen av dagens bibeltekster Bakgrunnen for rekkefølgen i tekstene finner vi hos tidlige  kristne generasjoner som med bakgrunn i synagoge-gudstjenesten utviklet denne tilpassingen. Først GT teksten etterfulgt gjerne av en salme fra Salmenes bok. Så dagens Episteltekst  (brevlitteraturen) og så avslutningsvis dagens evangelietekst som et klimaks. Til denne delen av gudstjenesten hører også prekenen. Vi åpner oss for Ordet for å fornyes ved Ordets kraft og utfordres til å være ikke bare «hørere», men mennesker og menigheter som lever Guds ord i hverdagen.

Nattverden: følger Ordets del som gudstjenestens klimaks. I kirker der nattverden fortsatt ikke feires hver søndag legges det tilrette for en alternativ respons. Dette kan være i form av en lovsangs- og forbønnsstund eller en annen konkretisering av dagens tema. Hos oss i Norden  har den klassiske forbønn for land og folk en slik karakter. Den har også i vår liturgi fått et eget punkt 3 før nattverden bestående av kunngjøringer, forbønn og offer. Dette kan også sees på som en alternativ response på Ordets del av gudstjenesten.

Sendelsen: avslutter gudstjenesten. Kallet til å leve det vi har hørt ut i hverdagen er kallet som følger oss fra dagens gudstjeneste. Når vi forlater kirkebygget skal vi være en tjenende menighet både praktisk og åndelig. Dette kan kalles å gi gudstjenesten retning frem mot neste søndags feiring av Kristi oppstandelse.

I PRAKSIS:
Hvis denne artikkelen brukes som utgangspunkt for drøfting i en mindre gruppe, i et gudstjenesteutvalg eller et menighetsråd kan dette være noen spørsmål å stille seg:

  • Hvordan kommer denne strukturen i gudstjenesten frem når vi feirer gudstjeneste hos oss?
  • Hva kan vi gjøre for å styrke inngangen når vi feirer gudstjeneste?
    – Klarere introduksjon av tema? – Tydeligere velkomst i gudstjenesten før de tre bønneslagene? – Praktisk hjelp for gudstjenesteuvante til å finne frem i bøkene/arkene våre?
  • Hva kan vi gjøre for å styrke Ordets del når vi feirer gudstjeneste?
    – Styrke tekstformidlerfunksjonen i menigheten? – Be en bønn som innledningen til Skriftlesningene? – Se nærmere på måter å vektlegge tekstenes betydning på når vi feirer gudstjeneste?
  • Hva kan vi gjøre for å legge tilrette for at alle troende føler at de kan delta i Nattverden?
    – Nattverd ved alteret/eller i koret? – Nattverden ved intinksjon eller med beger? Mulighet til en velsignelse isteden for full deltagelse i nattverden? – Barn og nattverd hos oss?
  • Hva kan vi gjøre for å konkretisere sendelsen?
    – Fra tid til annen legge inn noen andre ord som understreker sendelsen?
    – Konkretisere hva vi sendes til? – Bruke andre velsignelser? Annet?

 

 

 

 

 

 

En forbønn for Kristi himmelfartsdag

Dette er en forbønn jeg har tilpasset i forhold til en tradisjonell anglikansk forbønn for dagen. Giotto_-_Scrovegni_-_-38-_-_Ascension

Jesus, du vår opphøyde Herre,
som har fått all autoritet i himmel og på jord.
Takk at vi kan komme med vår bønn til deg
du som sitter ved Faderens høyre hånd.
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

Jesus Kristus, stor yppersteprest,
Takk at du lever for evig og går i forbønn for oss,
Be for kirken, din sårede kropp i verden om fornyelse og sannhet
Hør oss. Herre, vær oss nådig

Jesus Kristus, rettferdighets konge,
Du som sitter ved Faderens høyre hånd,
Be for verden, om rettferdighet, fred.
Forny vår tro så folkene følger deg.
Hør oss. Herre, vær oss nådig

A: Herre, høyr vår bøn

Jesus Kristus, du som er Menneskesønnen,
Vi bringer menneskehetens nød til deg.
Vi ber for våre søsken i nød og sorg
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

Jesus Kristus, du som oppstod til vår frelse,
Før oss til deg når vi dør fra denne verden
Takk at vi kan stole på dine løfter og trygt overgi vårt liv til deg.
Hør oss. Herre, vær oss nådig

Jesus Kristus, Herre over alle ting,
Du som steg opp langt over alle himler og fylte universet,
Takk at steg ned til oss igjen ved din Ånd så vi som dine barn
blir utrustet med dine gaver til tjeneste for Gud i kirken og i verden.  Utrust oss Herre!
Hør oss. Herre, vær oss nådig.

A: Herre, høyr vår bøn

Jesus Kristus, Hold kirken i Åndens enhet
Og i fredens bånd,
Vi tilbe for dine føtter
Takk at du lever og hersker sammen med Faderen
Og den Hellige Ånd, En sann Gud, nå og for alltid.
Amen.

Feståret – lysets sirkel

kirkea%cc%8aret-2

Ikke noe sted feires det som i kirken. Ingenting kan måle seg med den intense festen over livet som kirken proklamerer i feståret. Når kirkeåret begynner 1.søndag i advent står kirken overfor en sammenhengende fest frem til over pinse.

Kirkeåret består to deler: Festhalvåret og arbeidshalvåret
Festhalvåret består av to tydelig sirkler: Lysets sirkel og livets sirkel
Advent innleder et nytt kirkeår og introduserer livets sirkel til oss.
Lysets sirkel består av tre deler igjen: Advent, jul og åpenbaringstiden.
Livets sirkel består av fastetiden, pasjonstiden (lidelseshistorien), påsketiden, himmelfart og pinse.

Lysets sirkel: Advent – Jul og åpenbaringstiden
Lysets sirkel dekker de tre høytidene, advent, jul og åpenbaringstiden.
Advent er tiden da Guds løfter bryter inn i våre liv
Julen er tiden hvor Kristus kom og ble født for å fødes i oss
Åpenbaringstiden er gitt oss for å forstå hvem han er som åpenbares for oss

Til sammen danner disse høytidene Lysets sirkel i kirkeåret.

 

 

 

Åpenbaringstiden i kirkeåret

TRO - HÅP OG KJÆRLIGHET

Åpenbaringen.jpg

Desverre er det blitt slik at åpenbaringstiden har kommet i skyggen av de to andre delene av lysets sirkel i kirkeåret. De to første delene av lysets festsirkel er Advent og Jul. Åpenbaringen forsetter feståret i kirken, men er langt mindre kjent og påaktet.

Her er en kort skisse av Åpenbaringstiden:

-Den tredje av høytidene i lysets sirkel.

-En tidlig etablert del av kirkeåret, feiret i øst fra det tredje århundre og vanlig i vest fra det fjerde århundre.

– Åpenbaring: at noe som skjult kommer til syne.

-Tre hendelser i Jesu liv er sentrale i åpenbaringstiden: Vismennene fra Øst, Jesu dåp av Johannes i Jordan og Jesu første under der han gjør vann til vin i Kana.

-Felles tema er: Stjernen som leder til Kongen. Røsten som gjør klart at Jesus er Guds elskede sønn. Vinen som åpenbarer Hans undergjørende gjerning.

-I løpet av Åpenbaringstiden har vi også en såmannssøndag…

Vis opprinnelig innlegg 68 ord igjen