En evangeliserende menighet eller en missional menighetstenkning

Mange kristne sliter i dag med sin egen og kirkens identitet. En følelse av nederlag preger ofte kristne menigheter og fellesskap. Kan vår holdning til misjonsoppdraget og den retning vi går sammen gi oss tilbake frimodighet? Jeg tror det. Skal dette skje, trenger vi å se nærmere på hva vi tenker om oppdraget og veien inn til tro og tilbedelse. Å se og forstå forskjellen mellom å være en evangeliserende menighet i en kristen kultur og å være en missional menighet i en etter kristen tid er påfallende. La oss se litt nærmere på dette:

En evangeliserende menighet ser sitt oppdrag først og fremst som et en rekke opplærings- og evangeliserings programmer eller aktiviteter. Disse har som sitt formål å lede mennesker  som kulturelt forstår og står nær den kristne tro tilbake til et aktiv menighets tilhørighet eller til personlig kristen tro. .

En misjonerende menighet tar det ikke for gitt at mennesker i vår tid uten videre deler det grunnleggende i et kristent verdensbilde og derfor kan forstå det budskapet som formidles.  En missional kirke erkjenner at det å bygge en kristen identitet i vår kultur ikke uten videre er lett. Disippelbygging og kristen identitets endring er en lang prosess i et etter kristent samfunn.

Med en misjonerende menighet tenker vi på en menighet som har restrukturert alt den gjør med den hensikt å være misjonerende og møte menneskene i sin kultur. Dette gjelder Ikke bare utadrettet virksomhet, men også gudstjenesten, trosopplærling, leder oppfølging osv. I en ny kulturell situasjon er også veien til et kristent ståsted bygd på bibelens meta narrativ en lenger og utfordrende prosess for de aller fleste.

Kirkene i Norge trenger i dag, mer enn noen gang, en missional besinnelse og et missionalt perspektiv på hele sin gjerning. Er vi som kirker og menigheter modne for dette? For i en slik prosess finnes det mye håp og retning å finne også for praktisk menighetsarbeid. Er vi villige til å ta denne nye missionale utfordring på alvor eller fortsetter vi bare som før?

Norsk internasjonal misjonsarbeid gjennom mer enn 175 år blir i en slik missional menighets tenkning viktige kunnskapsleverandører til norske menigheter. Misjon er en måte å tenke på og erstatter de gamle begrepene indre og ytremisjon som ikke gir mening i vår situasjon i dag.

Om misjonsselskapene makter å være slike leverandør av kompetanse til norske menigheter, vet jeg sannelig ikke. Jeg vet bare at en kirke i et land som Norge, i vår tid, trenger å lære av misjonens vei ut i all verden, for å finne inn i vår egen verden med et relevant budskap. Både misjon og kirke bør finne frem til måter å utnytte kompetanse på som fremmer det kristne budskapet i vår kultur. Dette er avgjørende prosesser for både kirke og misjon i det vi ny- orienterer oss i en forandret situasjon både nasjonalt og internasjonalt.

Mitt håp er at noen av disse prosessene må skyte større fart. At kirke og misjon i større grad ser på hverandre, ikke bare med gode øyne, men begynner å handle sammen på nye måter. Det trenger både misjon og kirke. Det er vi avhengig av, ikke bare for at vi som kristne i Norge fortsatt skal ta internasjonalt ansvar for kirker og prosjekter verden over, men også for at evangeliet skal bli forstått og tatt i mot i vår egen kultur.