Gudstjenestens 4-foldige struktur

Siden det andre vatikankonsil har det vært en pågående prosess der kirker verden over, i lys av nyere gudstjeneste forskning, har måttet gjennomtenke og tilpasse gudstjenestens struktur. Denne prosess har ført til hva vi gjerne kaller gudstjenestens «4-foldige» struktur. Denne tenkningen har idag fått fotfeste i de fleste historiske kirker. Så også i de nordiske kirkene. Dette har blitt synlig i Den norske kirkes liturgi ved at vi vi har fått overskrifter over de ulike deler eller fasene i gudstjeneste. Dette kan hjelpe oss til en liturgisk tenkning  som lar de enkelte delar av gudstjenesten komme mere til sin rett.

Inngang – Ordet – Nattverden – Sendelsen

Inngang: Gud kaller oss. Her hører dåpen hjemme som er inngangsporten til Guds familie.  Her presenteres  dagens tema for oss  gjerne på kreative måter.  Dagens bønn, syndsbekjennelse og kyrieropet er ramme rundt inngangen. Her skapes tilhørighet og en god atmosfære slik at mennesker med forskjellige ståsteder føler seg velkomne.

Ordet: er knyttet til presentasjonen av dagens bibeltekster Bakgrunnen for rekkefølgen i tekstene finner vi hos tidlige  kristne generasjoner som med bakgrunn i synagoge-gudstjenesten utviklet denne tilpassingen. Først GT teksten etterfulgt gjerne av en salme fra Salmenes bok. Så dagens Episteltekst  (brevlitteraturen) og så avslutningsvis dagens evangelietekst som et klimaks. Til denne delen av gudstjenesten hører også prekenen. Vi åpner oss for Ordet for å fornyes ved Ordets kraft og utfordres til å være ikke bare «hørere», men mennesker og menigheter som lever Guds ord i hverdagen.

Nattverden: følger Ordets del som gudstjenestens klimaks. I kirker der nattverden fortsatt ikke feires hver søndag legges det tilrette for en alternativ respons. Dette kan være i form av en lovsangs- og forbønnsstund eller en annen konkretisering av dagens tema. Hos oss i Norden  har den klassiske forbønn for land og folk en slik karakter. Den har også i vår liturgi fått et eget punkt 3 før nattverden bestående av kunngjøringer, forbønn og offer. Dette kan også sees på som en alternativ response på Ordets del av gudstjenesten.

Sendelsen: avslutter gudstjenesten. Kallet til å leve det vi har hørt ut i hverdagen er kallet som følger oss fra dagens gudstjeneste. Når vi forlater kirkebygget skal vi være en tjenende menighet både praktisk og åndelig. Dette kan kalles å gi gudstjenesten retning frem mot neste søndags feiring av Kristi oppstandelse.

I PRAKSIS:
Hvis denne artikkelen brukes som utgangspunkt for drøfting i en mindre gruppe, i et gudstjenesteutvalg eller et menighetsråd kan dette være noen spørsmål å stille seg:

• Hvordan kommer denne strukturen i gudstjenesten frem når vi feirer gudstjeneste hos oss?
• Hva kan vi gjøre for å styrke inngangen når vi feirer gudstjeneste?
  – Klarere introduksjon av tema? – Tydeligere velkomst i gudstjenesten før de tre bønneslagene? – Praktisk hjelp for gudstjenesteuvante til å finne frem i bøkene/arkene våre?
• Hva kan vi gjøre for å styrke Ordets del når vi feirer gudstjeneste?
  – Styrke tekstformidlerfunksjonen i menigheten? – Be en bønn som innledningen til Skriftlesningene? – Se nærmere på måter å vektlegge tekstenes betydning på når vi feirer gudstjeneste?
• Hva kan vi gjøre for å legge tilrette for at alle troende føler at de kan delta i Nattverden?
  – Nattverd ved alteret/eller i koret? – Nattverden ved intinksjon eller med beger? Mulighet til en velsignelse isteden for full deltagelse i nattverden? – Barn og nattverd hos oss?
• Hva kan vi gjøre for å konkretisere sendelsen?
  – Fra tid til annen legge inn noen andre ord som understreker sendelsen?
  – Konkretisere hva vi sendes til? – Bruke andre velsignelser? Annet?